Det hadde vel egentlig vært litt trasig hvis jeg hadde sagt at jeg elsker død og begravelser, men det er nå sånn at jeg hater død og begravelser da ihvertfall.
Selv om døden er et resultat av langvarig sykdom, så er det like grusomt allikevel. Man blir liksom ikke forberedt nok på at noen skal dø. Det er også ofte at døden er eneste veien det kommer til å gå og at det er god å slippe smertene for den det gjelder. Men fremdeles vil man ikke helt gi slipp og la personen dø.
Jeg har forløpig bare vært i 2 begravelser. Den ene var i kraft av å representere en organisasjon jeg var aktiv i i fjor og den andre var til bestefaren min. Den første begravelsen gråt jeg bare en liten tåre i. Det var en fin begravelse, men jeg hadde ikke egentlig noen tilknytning til mannen som var død annet enn at han hadde vært aktiv i organisasjonen min da han var ung. I tillegg kjente jeg onkelungene hans. I bestefars begravelse gråt jeg mye. Det aller verste var å se mamma gråte. Da begynte jeg å gråte skikkelig også. Og tanta mi hulka, noe som heller ikke gjorde saken noe bedre.
Jeg har aldri vært i en begravelse til et barn eller noen under 50 år, og jeg kan ikke engang tenke meg hvordan det er. Jeg syns det er grusomt å begrave de gamle som dør en naturlig død, om ikke man skal begrave et barn som har vært utsatt for vold eller en ungdom som døde av kreft.
Det eneste som er sikkert når man blir født er at man skal dø, allikevel klarer man aldri å vende seg til at andre dør.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar